Clausen Friis & eftf

Peder Clausen Friis

1545-1614

peder1b_1

I portrettet ovenfor «kan vi kjenne igjen granskeren og historikeren og forfatteren. Det er noe statisk over den tunge, kubiske skikkelsen. Det store, litt pløsete ansiktet er bygget opp med undermaling som danner skygger under de lysere, gjennomskinnelige partiene. Uttrykket i øynene har en eiendommelig reservasjon. Til tross for disse svakheter i malermåten, det litt flisete skjegget, de litt stive hendene, er dette portrettet av stor interesse» (Norges kunsthstorie, 1982; Sigrid Christie). Portrettet er antakelig malt noen få år før han døde, dvs at Peder kan ha nærmet seg sytti.

Levnet
Hans far, Claus eller Nicolas Thorolfsen Friis, ble omkring 1550 sogneprest i Undal (sør i Audnedalen), hvor sønnen således tilbragte sin barndom. Peder Clausen gikk i skole i Stavanger og ble ved farens død hans ettermann i Undal, bare 21 år gammel. Allerede samme år (1664) ble han valgt til prost over Lista prosti. Den energiske biskop i Stavanger, Jørgen Eriksen, som på sin første visitas i 1572 hadde lært Peder Claussøn å kjenne, knyttet ham allerede 1575 til stiftets geistlige styrelse ved å gjøre ham til kannik i Stavanger og noen år senere til kapitlets viseformann (arkidiakon). Peder Clausen var som sin biskop strengt kirkelig og luthersk, virket som denne for utryddelsen av katolske kirkeskikker og for tiendens rette ytelse. Han deltok med biskopen på herredagen i Skien (juli 1576), hvor tienden for Stavanger len ble regulert, og da disse bestemmelsene vakte misnøye hos bøndene i Nedenes fogderi, måtte Peder Clausen på biskopens og lensherrens vegne sommeren 1592 reise om til hvert sogn i Nedenes fogderi og forhandle med almuen, som han også senere virkelig bragte til å underkaste seg.

peder11b

Da senere også bøndene i Lista viste seg uvillige, måtte Peder Clausen gjentatte ganger gripe inn, dels selv, dels med øvrighetens hjelp. Som geistlig tilsynsmann hadde han mange vanskeligheter med stridige og løsaktige prester, men det lyktes ham etter hvert å reformere sitt presteskap. Regjeringens innblanding i almuens prestevalg bragte ham en gang i strid med regjeringen; overfor denne måtte han imidlertid gi etter. Også almuen var vanskelig å komme ut av det med; han kom flere ganger i strid med noen av sine sognefolk: han ble en gang i et gjestebud såret av en bonde, og en annen gang måtte han selv bøte for å ha brukt kniven og såret en bondelensmann. Forøvrig nøt han stor tillit hos almuen og viste seg stadig hjelpsom og tjenestevillig mot sine sognefolk; i deres stridigheter med øvrigheten stilte han seg ofte på deres side. En gang var han av den grunn nær ved å komme i ulykke. Lensherren Peder Grubbe, som hadde blitt innklaget til herredagen i Bergen 1604 av Listerbøndene, mente, at det var Peder Clausen som opphisset bøndene mot ham, og hevnet seg på denne ved likeledes å stevne ham til herredagen, hvor han hadde samlet en rekke ankeposter over hans embetsførsel. Men ved herredagens dom 9. juli ble Peder Clausen dels frikjent, dels slapp han med en mild bebreidelse, mens Peder Grubbe fikk en skarp advarsel og kort etter ble fjernet fra sitt len.

Da stiftet i 1605 fikk ny biskop, Laurids Scavenius, trådte Peder Claussøn også i nært forhold til denne. Peder Claussøn, som allerede 1591 hadde vært kapitlets fullmektig ved Christian IV’s hylding i Oslo, var likeledes til stede ved hertug Christians hylding i Oslo 1610. Han døde i sitt 70. år på sin prestegård, og etterlot en sønn, Claus, som ble hans ettermann, samt flere døtre, som ble gift med bønder.

peder3_1

Statue av Peder Clausen Friis av Gustav Vigeland, 1937.
Peder kaster helgenbilder i elven.

Forfatter og historiker
Peder Clausen har fått sitt litterære navn som topograf og sagaoversetter. Han hadde ikke gjort universitetsstudier og var aldri utenfor Norge, men hans skoledannelse synes ikke å ha vært dårlig, og den stilling han tidlig kom i, bragte ham allerede i hans ungdom i forbindelse med mange lærde og opplyste samtidige, som kunne ha vakt hans interesse for Norges geografi, historie og gamle språk. Den lærde lagmann i Agder Jon Simonsen synes å ha vært hans lærer i gammelnorsk, særlig lovspråket; også andre lagmenn eller geistlige synes å ha hjulpet ham, blant annet til erhverv eller lån av eldre håndskrifter, særlig Kongesagaene, Kongespeilet og gamle lovhåndskrifter.

Av utenlandske forfattere har særlig Olaus Magnus’ samt Arngrim Jonssons tidligste arbeider gitt ham impulser til historisk-geografiske opptegnelser. Hans første skrift synes å ha vært en beskrivelse over Island (1580); deretter fulgte korte opptegnelser om Færøyene (1592) og om Grønland (1596). I 1599 fullførte han en vidløftigere fremstilling av Norges naturhistorie i en rekke mindre skildringer: «om alle slags Djur, som ere udi Norrig», «om Fiske», «om Fugle», «om Skove og Træ» samt «om Urter og Blomster». Samme år tok han etter oppfordring fra stattholderen Axel Gyldenstjerne fatt på en oversettelse av Snorre Sturlasons kongesagaer, som han også fullførte; senere gjorde han en «kort Extrakt af Norriges Chronica» og fortsatte oversettelsen av kongesagaene med de følgende kongers historie (1202-1263), i det han for kong Sverres historie nøyde seg med å utskrive den eldre, bergenske oversettelse. I de samme år samlet han tekster til de gamle lover og forordninger; av disse gjorde han en fullstendig oversettelse 1600. I sine senere år var han særlig beskjeftiget med topografiske arbeider, kanskje etter oppfordring av biskop Scavenius. Først utarbeidet han en Stavangers beskrivelse (1609), og senere samlet han sine iakttagelser og opptegnelser til Norriges Beskrivelse (1613). Han hadde også lagt planer til andre arbeider, da døden overrasket ham. Hans småskrifter «Om Tienden» og den tapte «Enfoldig Forklaring over Fader vor» viser ham også virksom som geistlig forfatter.

Ingen av Peder Clausens skrifter ble trykt i hans levetid; visstnok sørget han for deres utbredelse ved å la dem omhyggelig avskrive og ved å forære eksemplarer til velyndere, men det er ingen spor til at han forsøkte å få dem trykte. Dette skjedde derfor først lenge etter hans død. Professor Ole Worm, ved København Universitet, besørget utgivelsen av en del av dem.

Peder Clausens skrifter i Worms utgaver ble for lang tid hovedskriftene om Norges og dets bilands geografi og historie. «Beskrivelsen» ble mønster og og forbilde for en rekke lignende arbeider, den ble oversatt til tysk og latin, og dens etterretninger inngikk i de geografiske håndbøker og de hollandske atlaser. «Norske Kongers Chronica» skapte eller i alle fall fornyet Snorre Sturlasons anseelse som historisk forfatter; den gav med én gang Norge en sammenhengende og lesverdig fremstilling av dets oldtids og middelalders historie og gav oversetteren («Undalinus» eller «Petrus Claudii») rang som historisk autoritet. Og selv etter at de originale håndskriftene var dratt frem av Torfæus og Peringskiöld, har Peder Clausens sagaoversettelser bevart sin rang som kildeskrift for et enkelt tidsrom (1202-17), i det han her gjengir en senere tapt, fullstendig original.

(fra Dansk biografisk Lexikon)

Familie og etterslekt

«Mange har gissa svært på korleis det har seg at far til Peder Clausen har skrive seg Claus Torolvsen Friis. Riksarkivar Steinnes har kome til at Torolv på Stokka i Spangereid kan ha vore gift med ei søster til ein kjent Didrik Friis på Bryggen i Bergen. Jon Simonssønn var i Bergen til han vart lagmann i 1546. I Bergen vart han gift med Karine Didriksdotter, som levde etter mannen og vart oppattgift med Villem Jakobson på Vig i Halse. Det er nå gissa på at Karine skal vera dotter til kjøpmann og rådmann Didrik Friis. 1519 er nemde Wlffert Friis og broren Didrik Friis. Ulfart eller Wlffartsson går att lenge, også i Valle kjem navnet inn. Mange meiner då at det er skyldskap mellom lagmannen i Holum og den kjende presten på Valle, og at Friis-navnet skulle koma frå den kjende ætta i Bergen, som nok er ætta frå Holland. Det syner bustaden i Bergen.» (Sør-Audnedal Bygdebok I, Nils P. Vigeland)

Peder Clausen Friis giftet seg tidlig, men vi vet ikke med hvem. Vi vet at han fikk minst fire barn, som vokste opp på Valle prestegård. Det var en sønn, og tre, muligens fire døtre. Se også her.

Peder bygde ny prestegård, bygd av svært tømmer. Hvordan livet på Valle prestegård artet seg, vet vi lite om. Men Friisfamilien hadde kontakt både med bønder og embetsfolk. Også den gangen lå prestegården ved allfarvei. Det er ganske stor etterslekt etter familien Friis. Den er spredt utover det ganske land.
peder12b

Sønnen fikk, som skikken var, navnet Claus. Han ble prest etter faren i 1614, men han døde tidlig, allerede i 1629. En datter vi ikke kjenner navnet på, ble gift med lensmann Fredrich Gaudson Lindland i Holum. En annen datter, Margrethe, var gift med lensmann Didrich Ulfartsen, Årnes i Lyngdal.

Datteren Anne, som hører til Fjeldskaars slektsgren (se nedenfor), ble gift med lensmann Einar (Ener) Christensen. De bodde på Underø.

File0019b_3

Utarbeidet av Else Håland («Glimt fra Lindesnes», 1984)

Fra Peder Pedersen (Nedre Svennevig), gift med Else Olsdtr kan slekten følges videre under Anund-linjen her.

Tittelbladet i Clausens Norgesbeskrivelse, trykket i 1632

 

peder1

 

«Det var et stort kall Peder Clausen fikk.; men forholdet mellom det nye presteskapet og bøndene var ikke særlig godt, for å si det mildt. I Åmli hadde bøndene f.eks. drept en prest, «den annen hugges og droges de med, den tredje hugg de to fingre av, den fjerde jog de i badstuen hver gang de drakk» og den femte (Jens Droby – det er han som forteller dette) ble julen 1576 «jaget på dør med sin dreng og måtte tilbringe natten i en øde låve og hadde nær frosset ihjel».

Det skulle, som man vil forstå, en ganske robust mann til å ordne opp i slike forhold. Og én sak var bøndene, en annen prestene. En av herr Peders prester, Jørgen Stok, løp en gang etter ham med øksen. Herr Peder kunne ellers ta igjen når det trengtes. En gang i 1580-årene stakk han under et slagsmål en lensmann med kniv i armen – og måtte betale en bot. Den slags episoder må imidlertid ikke få oss til å tro at Peder Clausen var en slagsbror.» (fra Norges Litteraturhistorie, 1982).