To biskoper & eftf

Biskop Jens Pedersøn Schjelderup 

bergen-domkirke

Bergen domkirke

Dansk Biografisk Leksikon, 1984, side 47: «Schjelderup, Jens Pedersen, omkring 1510-1582, Biskop, var født i Jylland. Etter avsluttede Studier ved Universitetene i København og Wittenberg fikk han først betrodd en lavere lærerstilling ved Høyskolen i Danmarks Hovedstad og ble derpå omkring 1550 utnevnt til Professor i fysikk. Snart begynte han imidlertid å legge seg etter legevitenskapen hvor han tok Doktorgraden ved Universitetet i Rostock (1556), visstnok med det mål for øye a bli medisinsk Professor i København etter sin svigerfar, Dr. Peter Capeteyn (III, 353). Ved hans død ble han mot forventning tilsidesatt for en annen, og dette kunne muligens ha vært en medvirkende årsak til, at han, skjønt under meget tvilrådighet, mottok kallet fra Kongen til å bli Biskop i Bergen, til hvilket embete han ble innviet, visstnok av Peder Palladius, i juli 1557.

Skjønt Schjelderup var naturvitenskapsmann av fag, hadde han dog mange og gode betingelser for å bli en dyktig Biskop. Teologien var jo den gang vitenskapenes vitenskap, som alle i mer eller mindre Grad var hjemme i. Schjelderup var i sin første studietid blitt påvirket av Niels Hemmingsen i religiøs henseende; han var den lutherske Kirke oppriktig hengiven; han hadde kort før sin utnevnelse avgitt en erklæring, der avga betryggende vitnesbyrd for, at han i nattverdlæren stod på ren luthersk grunn. Som Biskop i Bergen viser han seg som en såre energisk mann, der med overlegen dyktighet kjempet seg igjennom de mange vanskeligheter, som stilte seg i veien for ham. Han var en flittig Visitator, han tok seg med iver av sitt Presteskap, som han søkte å heve både intellektuelt og moralsk, han virket med nidkjærhet for utviklingen av Stiftets Latinskole, hvor den teologiske Lektor Absalon Pedersen virket til så rik velsignelse.

Hva som vakte størst oppmerksomhet i Biskopens Samtid, og hva som mest har virket til å bevare hans minne levende i hans ettertid, det er den heftige strid mellom han og byrådet i Bergen, som brøt løs i begynnelsen av 1570, etter at han, tilskyndet av den danske Riksråd Jørgen Lykke under hans opphold i Bergen 1568, hadde fjernet fra Høyalteret i sin Domkirke noen Helgenbilder, som gamle folk fremdeles tilba på katolsk vis, og som han i lengre tid forgjeves hadde anmodet Rådet om å ta bort. Det mest interessante ved denne bildstrid, som fant sin avslutning ved et slags forlig mellom Biskopen og Borgmesteren i begynnelsen av 1571, er det merkelige lille skrift, som han utga det følgende år: «En kristelig Undervisning af den hellige Skrift om, hvad en Kristen skal holde om Billeder og Støtter udi Kirkerne». Dette skrift, hvor kun 2 eksemplarer er oppbevarte, er i sannhet et nydelig minne om sin forfatters reformatoriske iver, varme Bispehjerter og dyktige framstillingsevne, om det enn er så, at han undertiden i stridens hete går noe for i sin fordømmelsesdom over de i Kirkene forhåndenværende bilder fra gammel tid.

I 1582 gikk Schjelderup av ved døden, høyt aktet både i sitt hjemland og i utlandet, hvor den bekjente Professor i Rostock David Chytræus med mange lovord tilegnet han en ny utgave av sin «Onomasticum theologicum» (1578). Han levde et lykkelig familieliv med sin hustru, Susanne Lennertsdatter, som med sikkerhet kan ses å være født i Danmark, og som må antas å ha vært Professor Capeteyns Pleiedatter eller Stedatter. Deres Datter Adriane ble gift med den bekjente Stavangerbiskop Mag. Jørgen Eriksen (IV, 559); deres sønn Peder Schjelderup og dennes sønn Jens Schjelderup ble begge Biskoper.

.

.

 Biskop Jørgen Erikssøn, 1571-1604

 

Jørgen Eriksson var biskop i Stavanger i perioden 1571-1604. Eriksson ble ofte kalt «Norges Luther».
Han var født i Haderslev i 1535. I 1559 møter vi han som rektor på latinskolen i Bergen. Etter et års forløp ble han slottsprest på Bergenhus. Han giftet seg med Bergens-biskop Schelderups datter. «Eriksson var kanskje den mest betydelige skikkelse i den norske kirke i reformasjonsårhundre. En kan si at det først var ved Jørgen Erikssons innsats at reformasjonen ble sånn noenlunde stabilisert som kirkelig ordning i stiftet» (ifølge Wisløffs kirkehistorie). 
…..Vi merker hans sterke initiativ allerede på stiftssynoden i 1573. her ble viktige beslutninger fattet. Prestene fikk beskjed om å skikke seg etter kongens ordinans både med hensyn til liv og lære. Særlig ble det innprentet at de ikke måtte ligge i strid med hverandre. At denne formaning var høyst påkrevet er det flere konkrete bevis på i form av forargerlige stridigheter mellom prester.
…..Meget interessante er Stavanger-synodens bestemmelser angående sakramentene. Synoden slår fast at heretter skal man bare døpe ved overøsning, «efterdi man ikke uten barnens skade om vinteren kan blotte den ganske kropp på barnet».
1592_Jørgen_Eriksson_Jonas
…..Jørgen Erikssøns navn er ikke minst knyttet til boken «Jonæ Prophetis skiøna Historia, udi 24. Predicken begrepen» (trykket i København 1592). Boken bygger på prekener som biskopen hadde holdt igjennom flere år i sin domkirke. Det er den betydeligste vitnesbyrd vi har om forkynnelsen i den norske kirke i reformasjonsårhundret. 
…..Vi møter i hans bok den samme milde lutherdom som hos Jens Nilssøn og mange andre norske og danske kirkemenn på denne tiden. Det er i forkynnelsen av den sanne bot at Jørgen Erikssøn har sin styrke. Han vil kalle ubotferdige mennesker til et nytt liv, det må bli slutt på syndens herredømme blant oss. Men han er milevidt fra religiøs moralisme. Pønitensen (fromheten) er tross alt mer enn Guds gave enn den er menneskets gjerning, sier han. (etter Carl Fr Wisløff Norsk Kirkehistorie)

.Hvordan disse biskopene kommer inn blant Torbjørgs aner, kan vi se her.

.

Referanser
Rørdam, Kbhvns Universitets Hist. 1537-1621 I, 629 ff.
A. C. Bang, Den norske Kirkes Hist. i Reformations-Aarh. S. 44 ff.